1 mai - Det røde og det norske flaggets betydning

Det røde flagget har hele tiden vært arbeiderbevegelsens viktigste enkeltsymbol. Det var symbol på undertrykkelse og kamp, men også på håp om en lykkeligere og mer rettferdig framtid. Det røde flagget var «rødt som blod, fordi det betyder kamp», men også «rødt som skarlagen, fordi det engang skal komme til at betyde sejr og festivitas,» skrev Social-Demokraten i 1894. Det røde flagget var dessuten symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette merket 1. mai viste arbeiderne i alle land at de var en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som stod over de nasjonale landegrensene. Flagget var arbeiderbevegelsens internasjonale samlingsmerke, som alt etter ideologisk orientering kom i tillegg til, eller som erstatning for, de enkelte landenes nasjonalflagg.

Fram til første verdenskrig ble det rene norske flagg mange steder brukt minst like mye som det røde. Flaggene stod ikke i motsetning til hverandre, men symboliserte to forskjellige ting. Det røde flagg var arbeidernes internasjonale klassemerke. Det norske flagg stod for samhørighet med landet, men – for sosialdemokratene – ikke med det eksisterende samfunnet. Så lenge unionen med Sverige varte, var det norske flagg, som det røde, et protestflagg også for de fleste sosialdemokrater.

Røde og norske flagg var dessuten en del av utsmykkingen på maidagen. Første gang det røde flagg ble heist på noen bygning i Norge, skal ha vært i Bergen i 1890. Første gang det ble heist i hovedstaden, var på Kristiania Arbeidersamfunds bygning 17. mai 1894, etter at sosialdemokratene hadde tatt over Arbeidersamfunnet. (Oslo Arbeidersamfunn var før dette en del av partiet Venstre.)

Kommunal flagging 1. mai ble de fleste steder først gjennomført når Arbeiderpartiet fikk makt i kommunestyrene. Etter partiets gjennombrudd ved kommunevalgene i 1907 var det kommunal flagging 1. mai 1908 blant annet i Gjøvik, Horten, Hønefoss, Kristiansand, Porsgrunn, Sarpsborg, Skotfoss og Stavanger. 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene var det røde flaggs glansperiode. I 1929 vedtok det nye Arbeiderpartiflertallet i Oslo å heise det røde flagget på kommunelokalet 1. mai.

Det antas at dette var første gang det røde flagg ble brukt i offentlig sammenheng i Norge.

Partiet markerte begivenheten med en kort seremoni, som ble gjentatt i 1930 og 1931. Lignende seremonier fant sted på Youngstorget ved Folkets Hus. Flaggparadene var som oftest egne ungdomsarrangementer som snart ble tatt opp en rekke andre steder i landet. I begynnelsen av 1930-tallet ble det røde flagg også heist på offentlige flaggstenger i andre arbeiderstyrte kommuner på maidagen. Dette vakte kraftige reaksjoner i borgerlige kretser, og var foranledningen til flaggloven[5] som Stortinget vedtok i 1933. Loven tillot bare heising av nasjonalflagg eller godkjente by-, herreds- eller fylkesflagg på kommunale bygninger.